SWITCH SECTION
Høyeste rentebelastning i norske husholdninger siden 1990-tallet
Høyeste rentebelastning i norske husholdninger siden 1990-tallet
Ikke siden første halvdel av 1990-tallet har norske husholdningers rentebelastning vært høyere enn i dag. Den gang var bankenes gjennomsnittlige utlånsrente mer enn dobbelt så høy som nå.
Ikke siden første halvdel av 1990-tallet har norske husholdningers rentebelastning vært høyere enn i dag. Den gang var bankenes gjennomsnittlige utlånsrente mer enn dobbelt så høy som nå.
Ved siste rentemøte den 21. juni, besluttet Norges Bank for ellevte gang på rad å heve styringsrenten, denne gang en noe omdiskutert «dobbel heving». Med den siste i en lang rekke av rentehevinger, stiger styringsrenten fra 3,25 til 3,75 prosent, og er med det på det høyeste nivået siden 2008. Om ikke det skulle være nok, er det ifølge pengepolitisk rapport (PPR) 2/2023 sannsynlig at det kommer enda en renteheving i august. Anslaget på rentetoppen er også oppjustert fra 3,75 til 4,25 prosent. Om rentetoppen faktisk ender på 4,25 prosent er usikkert, da det ikke er første gang sentralbanken oppjusterer rentebanen. For bare fire måneder siden var anslaget på rentetoppen på 3,1 prosent.
Styringsrenten påvirker markedsrentene, med et normalt påslag på 1,5-2 prosentpoeng for boliglån. Norges Bank anslår nå at boliglånsrenten vil stige til 5,4 prosent i løpet av 2024. Det er tegn til at denne pristoppen allerede er passert, ettersom at flere banker etter sigende nærmer seg 6 prosent på sine effektive boliglånsrenter, som det meldes i DN onsdag 28. juni. Høyere boliglånsrenter treffer de aller fleste låntakere, da den store majoriteten av nordmenn har flytende rente.
Mye gjeld gir større rentebelastning
Rentebelastningen beskriver hvor stor andel av husholdningenes disponible inntekter som går til å dekke rentekostnader. Den påvirkes av tre faktorer: rentenivå, inntekt og gjeld. De to sistnevnte faktorene kan også slås sammen i gjeldsgraden, dvs. forholdet mellom gjeld og disponibel inntekt. Jo høyere gjeldsgrad, dess større rentebelastning.
I Norges Banks anslag fra PPR 2/2023 er rentebelastningen til norske husholdninger ventet å stige fra 9 til 10 prosent i løpet av 2024. Dette er det høyeste nivået siden tidlig på 1990-tallet. Sist gang rentebelastningen i norske husholdninger var så høy, var omstendighetene rundt de ovennevnte faktorene, altså renter og gjeldsandel, ganske annerledes. Den gjennomsnittlige nominelle utlånsrenten tidlig på 90-tallet lå på mellom 13 og 14 prosent, ifølge SSB (frem til 1993). Videre var bruttogjelden til snitthusholdningen på ca. 110 prosent av disponibel inntekt, mot nærmere 250 prosent i dag.
I Norge har nær halvparten av husholdningene en gjeld som utgjør 4,5 ganger inntekten, og den gjennomsnittlige gjeldsbelastningen er 2,5 ganger disponibel inntekt. Norge er i en særstilling internasjonalt når det gjelder forgjeldelse – faktisk er vi i verdenstoppen. Kombinasjonen av svært høy gjeldsbelastning, og høy andel boliglån med flytende rente, gjør at effekten av rentehevingene blir sterkere enn i mange andre land. Til sammenligning har Danmark og Sverige en fastrenteandel som ligger mellom 30 og 40 prosent. I Norge er det bare rundt 10 prosent. I tillegg er det færre som leier bolig i Norge.
Avdragskrav kan bli svært utfordrende for de mest belånte
Norges Bank sitt mandat er å holde inflasjonen stabil og lav over tid, og styringsrenten er verktøyet de har til rådighet. Inflasjonen ligger for tiden langt over målet på 2 prosent, og da settes renten opp. Utfordringen for sentralbanken er at den svake kronekursen gir økt importert inflasjon, hvilket øker faren for at inflasjonen biter seg fast på et for høyt nivå. Om sentralbanken lar rentedifferansen mot utlandet øke, vil krona kunne svekke seg ytterligere og forverre inflasjonsproblemet.
De kraftige rentehevingene kan bli utfordrende, og aller mest for dem med høyest gjeld i forhold til inntekt. Annuitetslån gjør at økningen i rentekostnadene motvirkes av til dels reduserte avdrag. Man kan også søke banken om avdragsfrihet, men boliglånsforskriften pålegger de med over 60 prosent belåningsgrad å betale avdrag. Dette innebærer at de som kanskje trenger det mest, ikke får avdragsfrihet. Forskriften kan endres, men regjeringen er etter sigende ikke villig til å gjøre ytterlige lettelser i boliglånsforskriften. En rekke økonomer påpeker derimot at dette er et tiltak som kan hjelpe folk over kneika, senest i DN 29.06.23.
Kombinasjonen av høy rentebelastning og krav om å betale avdrag kan gjøre lånekostnadene ubehagelig høye for mange av dem som har etablert seg eller kjøpt seg opp i boligmarkedet de seneste årene.
Et lite eksempel kan illustrere hva som vil kunne skje. Om vi antar at Ola Nordmann tar opp lån på 5 mill. kr med 2 prosent rente, og renten øker til 6 prosent i løpet av to år, innebærer det at Olas rentekostnader stiger fra 100 000 kr til 300 000 kr i året, før skatt. Denne økningen motvirkes delvis av at en del kan få avdragsfrihet, men dette gjelder som nevnt de med under 60 prosent belåningsgrad. Nyetablerte med lav egenkapitalandel vil dermed falle utenom.
Negativ realrente gunstig for netto låntakere
Et annet aspekt ved avdragskravet er at det vil være strengere jo høyere inflasjonen er. Negativ realrente på boliglån, som innebærer at prisstigningen er høyere enn den nominelle renten, er gunstig for de med lån. Det er nemlig bytteforholdet mellom lånebeløpet, og inntekt og boligverdi som er relevant. Både lønnsnivået og boligprisene følger det generelle inflasjonsnivået over tid, og dermed vil lånet «spises opp» når inflasjonen er høy. Når låntakerens inntekter stiger, øker låntakers «nedbetalingskraft» i lånet, fordi inntektsveksten overstiger akkumulasjonen av renter på lånebeløpet – med andre ord øker bytteforholdet mellom inntekt og lån. Med dagens nivåer på inflasjon og rente vil de som omfattes kravet om avdragsbetaling dermed tvinges til å spare mer enn andre, og med det uproporsjonalt redusere etterspørsel og konsum sammenlignet med andre grupper.
Renten er nå blitt så høy at kravet til betjeningsevne i utlånsforskriften, som Regjeringen valgte å lette på tidligere i år, blir en begrensning. Til høsten må man trolig klare 9 prosent rente i bankens stresstester. Samtidig har SIFO-budsjettet, som viser alminnelige forbruksutgifter for ulike husholdningstyper, økt i takt med lønningene det siste året.
Dermed blir det mindre å rutte med for hvermannsen, og lavere beløp på mange finansieringsbevis. Om styringsrenten følger dagens rentebane og holder seg høy de neste to årene, vil stadig flere stramme livreima og legge flytteplaner på is, eller i verste fall flytte til en mindre eller rimeligere bolig for å redusere bokostnadene.
Effekten på kronekursen av forrige doble renteheving viste seg, etter et lite hopp innledningsvis, å bli ubetydelig. Når det er sagt, er det vanskelig å si hva som ville skjedd dersom rentehevingen ikke fant sted. Om svekkingen av kronen skyldes langsiktige strukturelle endringer, som Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken argumenterte for i DN den 9. mai i år, og ikke rentedifferansen mot utlandet, kunne det kanskje lønne seg å ta et hvileskjær og la de allerede gjennomførte rentehevingene få full effekt før man eventuelt velger å fullbyrde neste renteheving. Vi får håpe at konsumprisveksten i Norge, slik som det er tegn til i Danmark og andre EU-land, avtar raskt nok til at rentene ikke fortsetter oppover i dagens takt.
Når det er sagt ligger det an til at renten vil heves ytterligere to ganger i år, minst.
We recommend using an image less than or equal to 170 X 170
Peder jobber som analytiker/makroøkonom, og arbeider med både med prognoser for bygge- og anleggsmarkedene, samt konsulentoppdrag og diverse analysearbeid. Sammen med resten av makroteamet følger han utviklingen rundt den makroøkonomiske situasjonen tett, både nasjonalt og internasjonalt. Han har en bachelorgrad i politisk økonomi fra Universitetet i Bergen, og en mastergrad i samfunnsøkonomi (MSc Economics) fra University of Warwick.
